Dette er manus til ein artikkel i Vigga 17. september 2020 i serien Glimt frå historia til Lesja jernverk. Det treng ikkje vere 100 % samsvar med teksten eller formateringa i avisa.
Lesja jernverk var i drift i om lag 140 år frå sist på 1650-talet. Det er ikkje så mykje ein veit om verket; det finst ikkje noko bedriftsarkiv. Kunnskapen vi har er i hovudsak frå andre kjelder der verket, gruvene eller tilknytte folk er nemnt. Arnfinn Kjelland samlar stoff og vil framover skrive om ymse frå historia til Lesja jernverk. Det er òg oppretta ei Facebook-gruppe for dei som er interessert: https://www.facebook.com/groups/LesjaJernverkHistorie
Utsyn over Lesjaverk i 1952. Vi ser Verket med hovudbygninga
frå 1734 og området kring masomnen nedst i bildet. Sentralt ser vi stasjonen og
Myragardane, og oppe til høgre Torsplassen. I bakgrunnen Dosetgardane og lenger
nordvestover nokre av gardane i Nørdre Verket. Foto: Widerøe’s Flyveselskap,
Lesja kommunes bildesamlingar.
Dei to bygdebokseriane for høvesvis Lesja og Dovre er
av sjangeren busetnads- eller gards- og slektshistorie. Her har forfattarane
prøvd å kartlegge framveksten av busetnaden (‘gardshistoria’) for gardsbruk og
husmannsplassar så godt som muleg ved hjelp av tilgjengeleg kjelder. Utover
1700-talet er det teke vare på meir og meir slikt materiale, særleg
kyrkjebøkene frå 1724, men frå tida før desse er det utfordrande og ofte umuleg
å finne ut om bustader var busette og kven som budde på dei. Dei enklaste er matrikkelgardane,
for dei var den gong dei viktigaste skatteobjekta for staten som var eineveldig
styrt frå København.
Når ein i bygdebøkene ofte kan finne informasjon om gardsbruka
attende til starten på 1600-talet, kjem det altså av at det aller meste av
skattlegginga den gongen var lagt på eigedom i form av jord. Og slike
skattelister finst det altså ein god del av frå kring 1600, da staten skjerpa
skattane særleg i dei mange krigsperiodane.
Nå var det slik at storparten av jordeigedomen var eigd av
andre enn bøndene sjølve. Staten (kongen) var største jordeigar med over
halvparten av all skattlagt eigedom i Noreg kring 1660. Berre ein fjerdedel var
eigd av brukarane sjølve. Alle bøndene betalte skatt, og dei som ikkje eigde
gardane, måtte i tillegg betale bygselsavgifter (leige) til jordeigarane.
I skattelistene går det vanlegvis berre fram namnet
på brukaren, og det er dei namna vi finn i bygdebøkene. Etter kvart som vi får
fleire kjelder, dukkar det så opp fleire namn, og ‘slektshistoria’ i bøkene kan
fyllast opp. Dei viktigaste før kyrkjebøkene er dødsbuskifta og
rettsprotokollane, som vi har frå høvesvis 1658 og 1662 for Lesja og Dovre.
Men for jernverksområdet har vi to problem. Grunnlaget for å
skattlegge jordeigedom, som i praksis var gardane, var at dei var matrikulerte,
dei var innførte i matrikkelen (som er den enkle definisjonen på
matrikkelgard). Det er det same som vi i dag har i form av det offentlege
registeret over all grunneigedom, der alle eigedomar har gardsnummer og
bruksnummer. Dagens register er utvikla frå dei jordebøkene og skattelistene
som statlege organ, i praksis futen, førte på 15- og 1600-talet. Der ser vi òg
etter kvart korleis gardane vart delt i fleire driftseiningar, gardsbruk, ved
at futen førte inn namn på fleire brukarar (skattebetalarar).
Problemet med jernverksområdet er at gardane der
ikkje vart matrikulert før i 1838 (jf. bygdeboka) og at brukarane dermed ikkje
betalte ordinære skattar. Kva var grunnen til det? Vi må tilbake til privilegia
Jørgen Filipssen og Joakim Irgens fekk hausten 1660 (sjå Vigga nr. 20). Der
framgår det altså at dei skulle få overta «ein liten gard» (original «liden
platz» ved gruvene, Doset, som kongen eigde. Andre gardar i sirkumferensen
(Lesja sokn) dei hadde behov for, måtte dei få til avtalar med eigarane om.
Men dette fortel eigentleg ikkje noko om det vi i dag
kjenner som verksområdet, som i praksis er det same som Lesjaverk i dag. Ingen
av gardane mellom Brandlie (gnr. 19) og Mosenden (gnr. 51) er altså med i dei
ordinære registera og eldre matriklane. Fanst det så ikkje gardar utanom Doset
i dette området da verket vart etablert? Ei anna kjelde er til litt hjelp.
Filipssen sende tidlegare på hausten 1660 søknaden til Kongen om privilegium for
eit jernverk på Lesjaskogen. Der står det (nyare ordbruk) at Doset var brukt
av ein bonde som budde to mil unna – altså var Doset truleg underbruk
(seter) på line med dei som var lista opp slik i sjølve privilegiebrevet.
Det andre problemet er at alle dei nye bergverka som
vart etablerte på 15-, 16- og 1700-talet juridisk vart underlagt bergretten,
ikkje bygdetinget. Det var den vanlege lågaste rettsinstansen, domstolen, på
landsbygda i Noreg. I den var det bygdefolket sjølve som dømde, etter kvart meir
og meir dominert av fut og sorenskrivar. Men konfliktar verksfolket vart
innblanda i, vart i hovudsak vist til bergretten. Og som nemnt i Vigga nr. 20
var Lesja underlagt Nordafjelske bergamt der arkivet brann opp i 1798, så vi
har dessverre ingen slike saker frå folk tilknytt verket, medan dei lokale
rettsprotokollane inneheld mykje viktig og relevant kjeldestoff. Vi finn rett
nok av og til nokre verksfolk der, til dømes når dei har vore med på såkalla leiermål
og blitt bøtelagt for graviditet før ekteskap…
Frå akkurat tida da verket vart etablert, 1660-åra, har vi
nokre andre viktige aktuelle kjelder for storparten av landet. Det gjeld særleg
det landsomfattande såkalla Titus Bülches manntal (Titus var
embetsmannen som styrte innsamlinga av informasjonen). I dette skulle alle mannfolk
over 12 år, fordelt på oppsitjarane, sønene, tenestdrengar og «husmender och
løsgiengere» førast opp med namn og alder.
Sokneprest i Lesja og Dovre, Sigvart Engebretsson,
leverte frå seg lista for prestegjeldet 21. desember 1664. I dette manntalet er
Brandlie («Brandtlien») med brukaren, Jacob Haldogsson og bror hans, Jørgen synste
busette garden på Skogen. Nørdste garden på Nordmo er Åvangen, med brukaren,
Pål Olsson, og sonen hans, Ola. Heller ikkje på Mosenden var det busett nokon,
så dette må reknast som ei solid kjelde til å seie at det ikkje fanst fast
busette gardar eller plassar i verksområdet midt på 1660-talet. Men mykje
tyder på at arbeidet med å bryte malm i gruvene og bygge opp dei ymse anlegga
var sett i gang. Det var det nok karar (stort sett) busette på gardane nord- og
synnafor som vart engasjert til.
I bygdebokarbeidet for Lesja har eg i sluttfasen lagt
betydeleg vekt på å finne ut kva tid dei enkelte buplassane (gardsbruka og
plassane) var etablerte. Det skjedde oftast i form av frådeling frå andre bruk
eller nyrydding frå «raa rod» som det gjerne står. I det arbeidet var
materialet etter overlærar Per Berg frå Steinbakken, Stavem (1886-1974)
avgjerande. Han starta tidleg i livet med å samle og skrive av primærkjelder
frå ikkje berre Lesja, men òg store delar av Gudbrandsdalen. Det var nettopp
dei kjeldene eg nå har nemnt, ofte i sirlege, bokstavrette avskrifter, som har
ein stor del av æra for at Lesjabøkene vart rimeleg godt eigna til å finne svar
på slike spørsmål.
I bøkene kan ein så bla frå bruk til bruk og under tittelen Folket
finne tidspunktet for når eg klarte å kople til personar som sannsynlegvis var fast
busette der. I gardshistoriedelen finn ein gjerne fleire detaljar.
I verksområdet er det altså, som nemnt, meir
problematisk fordi området låg under verket og vanlege skattelister og
rettsreferat manglar. Etter at bygdebokarbeidet var ferdig, dukka ei viktig
kjelde med nyttig informasjon frå 1763 opp, men den kjem eg tilbake til ved eit
seinare høve. Nå er det framveksten dei første tiåra eg prøver å seie noko om.
Det ser ut til at det var berre for fem buplassar vi fann
kjelder som kunne fastslå rimeleg sikkert var busett før hundreårsskiftet
16–1700. Det var Sandgro (gardsnr. 27), der Johannes Engebretsson truleg budde
da han på bygdetinget 3. april 1679 fekk bot for «leiermaal i sitt ekteskap».
Han og kona, som vi ikkje kjenner namnet på, hadde altså truleg fått barn «for
tidleg» i høve til når dei gifta seg. Dermed er det rimeleg å tru dei budde i
Sandgro. Men saka vart vist til bergretten, så vi veit ikkje meir om ho. Og
fleire busette her finn vi ikkje her, før vi når i kyrkjebøkene, med ein
familie som truleg var på bruket frå omkring hundreårsskiftet.
Sandgro, som vi nokså sikkert veit var busett berre nokre år
etter at verket kom i gang. Foto frå 1963: Widerøe’s Flyveselskap, Lesja
kommunes bildesamlingar.
Den andre busette garden i verksområdet vi har kjeldebelegg
for er Knipa (gardsnr. 31), der Lars Erlandsson, yngre son frå Stor-Enstad,
budde i 1676. Han var da død, og det vart halde skifte. Dermed er vi sikre på
at han og familien budde der. Han hadde elles betydeleg gjeld, men den kjem eg
tilbake til i ein annan samanheng. Etter Lars var det så ein Tosten på Knipa.
Han vart stemna av verkseigaren sin fullmektig for at han ikkje hadde betalt
landskyld (jordleige) sidan 1676. Han hadde arbeidd på
Verket i 6 år og hadde kvittering for det. Men kven han var eller om han
hadde familie, veit vi ikkje. På denne tida var Knipa berre eitt gardsbruk, som
låg øvst i jordet.
Det tredje området der det truleg var kome busetnad i
samband med oppbygginga av verket, var lenger nord på Skogen, nedanfor Kvamsgardane.
Der var det oppsett ein håmår, drive av vasskraft frå fossen i Rauma (som sidan
vart heitande Håmårfossen) til å slå ut stangjern av råjernet frå masomnen. Den
prosessen kjem eg tilbake til. Håmåren skal ha vore i drift frå 1680-åra, og
det kan da òg ha vore oppsett hus for arbeidsfolket her. Men spora etter desse
plassane er stort sett borte i dag, og ingen fekk matrikkelnummer. I bygdeboka
(side 237) har eg kopla ein Erland Brynjulfsson til Håmåren i 1683, men det er
særs usikkert.
Håmårfossen slik han ser ut i dag. Sjølve håmåren låg nok på
nordsida av fossen. Foto: Arnfinn Kjelland.
Nærare sjølve verket må det nok ha vore fleire buplassar busette før hundreårsskiftet, men dokumentasjonen er særs mangelfull. Doset er nemnt i privilegiedokumentet frå 1660, men da utan at ein kan seie garden, truleg berre eitt bruk, var busett. Den første familien vi klarte å kople til Doset var neppe stifta før nærare 1710. Da er det meir sannsynleg at første familien på Nørdre Morke (gardsnr. 42), der båe var ukjente, var kome hit kort tid før hundreårsskiftet.
Myragardane (Midti Myre og Søre Myre) og området kring
Lesjaverk stasjon i 1963. Foto: Widerøe’s Flyveselskap, Lesja kommunes
bildesamlingar.
Og mest truleg var nok bruka nærast verket; Myre, Torsplassen, Fransplassen og Endresplassen òg busette i 1670- eller 80-åra, men det har vi altså ikkje kjeldeinformasjon til å seie noko om. Utover dei første tiåra på 1700-talet får vi heldigvis meir og meir kjelder med informasjon om dei enkelte plassane og folket der. Det kjem eg tilbake til.
Kjelder
Kjelland, Arnfinn 1987: Bygdebok for Lesja bind 1. Gards-
og slektshistorie for Lesjaskogen. Lesja kommune.
Om Titus Bülches manntal: https://lokalhistoriewiki.no/wiki/Titus_B%C3%BClches_manntall_1663-1666
Sigvart Engebretsson sitt manntal for Lesja og Dovre: https://www.digitalarkivet.no/ft10051005111088
Norsk historisk leksikon: https://lokalhistoriewiki.no/wiki/Forside:Leksikon
Store norske leksikon: https://snl.no/
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar